Rasekonferansen

Denne uka har gått med til tenking, etter å ha fått rasestandarden presentert av Hilkka Nousiainen, kennel Kirman, har jeg begynt å se på mine egne med et mer kritisk blikk, jeg elsker de, for det de er og i mine øyne er de fortsatt de vakreste som finnes :) men er de korrekte iht standard??

Jeg gikk inn og hentet ut både den norske og svenske oversettelsen og fant ut at svenskene hadde en mer detaljert oversettelse enn det vi hadde i Norge. I den svenske oversettelsen har de tatt med litt om bakgrunnen til hvorfor salukien varierer i type, det burde stått litt om dette i den norske oversettelsen også, det har bl.a. med utbredelsesområdet og de ulike nomadestammenes behov ifht type jaktterreng og hva det ble jaktet på.

Mine to tisper er svært ulike i både størrelse og type

Sirah min vakre røde dronning

Og Zarifa min vakre lille sletthårsprinsesse,
med Belle som handler.

Her følger hodebilder av mine to vakre :)

Sirah, kunne hatt en flatere skalle men har til gjengjeld den beste underkjeven av de to

Zarifa har den vakreste skallen av de to men har til gjengjeld en veikere underkjeve

I den norske oversettelsen står det ingenting om at ørene skal være høyt ansatte, ei heller står det noe om overarmen, i den svenske oversettelsen står det at overarmen skal være på omtrent samme lengde som skulderbladet og at vinkelen mellom skulderblad og overarm skal være tydlig. I den norske oversettelsen finner jeg ingenting om mellomhanden heller , i den svenske oversettelsen står det at mellomhanden skal være sterke, fleksible og sett fra siden lett vinklede.

Resten av de to oversettelsene stemmer overens.

Ut fra mine ukyndige øyne synes jeg at mine to vakre følger rasestandarden på de fleste punkter, selvsagt kan det plukkes på ting det ser jeg jo men i det store å hele burde det være mulig å gjøre det bra på utstilling. Sirah er forholdsvis lettstillt men Zarifa sliter jeg veldig med. Kommer sikkert av at jeg selv er så nervøs når jeg er i ringen