Rasekonferansen

Denne uka har gått med til tenking, etter å ha fått rasestandarden presentert av Hilkka Nousiainen, kennel Kirman, har jeg begynt å se på mine egne med et mer kritisk blikk, jeg elsker de, for det de er og i mine øyne er de fortsatt de vakreste som finnes :) men er de korrekte iht standard??

Jeg gikk inn og hentet ut både den norske og svenske oversettelsen og fant ut at svenskene hadde en mer detaljert oversettelse enn det vi hadde i Norge. I den svenske oversettelsen har de tatt med litt om bakgrunnen til hvorfor salukien varierer i type, det burde stått litt om dette i den norske oversettelsen også, det har bl.a. med utbredelsesområdet og de ulike nomadestammenes behov ifht type jaktterreng og hva det ble jaktet på.

Mine to tisper er svært ulike i både størrelse og type

Sirah min vakre røde dronning

Og Zarifa min vakre lille sletthårsprinsesse,
med Belle som handler.

Her følger hodebilder av mine to vakre :)

Sirah, kunne hatt en flatere skalle men har til gjengjeld den beste underkjeven av de to

Zarifa har den vakreste skallen av de to men har til gjengjeld en veikere underkjeve

I den norske oversettelsen står det ingenting om at ørene skal være høyt ansatte, ei heller står det noe om overarmen, i den svenske oversettelsen står det at overarmen skal være på omtrent samme lengde som skulderbladet og at vinkelen mellom skulderblad og overarm skal være tydlig. I den norske oversettelsen finner jeg ingenting om mellomhanden heller , i den svenske oversettelsen står det at mellomhanden skal være sterke, fleksible og sett fra siden lett vinklede.

Resten av de to oversettelsene stemmer overens.

Ut fra mine ukyndige øyne synes jeg at mine to vakre følger rasestandarden på de fleste punkter, selvsagt kan det plukkes på ting det ser jeg jo men i det store å hele burde det være mulig å gjøre det bra på utstilling. Sirah er forholdsvis lettstillt men Zarifa sliter jeg veldig med. Kommer sikkert av at jeg selv er så nervøs når jeg er i ringen

Slakk!!

En hel uke uten blogging,¨har jeg begynt å bli slakk ? Tjaaa........mulig, men egentlig ikke.

Nina og jeg møttes på Sølvfastøya stort sett hver dag i forrige uke, enten regnet det eller så snødde det. I helga har jeg vært på rasekonferanse i Sverige, møtt mange nye spennende salukimennesker. Mange gode temaer, problemet ble selvsagt tiden, vi kom liksom aldri ned i dypet, skummet kun overflaten, og det er jo dumt, en ide for senere er kanskje å ha færre temaer og innledere . Nå er vi halveis inn i ny uke og på mandag startet vi med "morsavenningskurs" særlig gjelder dette Zarifa, Til uka skal nemlig jentene være hos Nina og Jan-Erik og Zarifa er en smule avhengig...... av meg, sitter jeg i sofaen så ligger hun mer eller mindre oppå meg, går jeg på do så skal hun være med, ja uansett hvor jeg er så snubler jeg i det "lille" dyret, men det vanskeligste er å avvenne henne med å komme inn på soverommet og krype inn under dyna, men vi jobber med saken, vi har satt opp grind inn til soverommet meninga er at de ikke skal snike seg inn etter at vi har sovnet.
Sirah ca en uke etter at vi fikk henne

Zarifa i slutten av april 2007, se på de labbene

Morgentrim.......

Skulle bare ta med de 2 vakre for en liten tissings på plenen sånn på morgenen,( pga at jeg er sykemeldt er morgenrutinen endret, ingen tur før på formiddagen) vi runder hushjørnet og hva annet ligger der enn en katt, Sirah`s bånd hadde jeg et godt grep på men Zarifa rykket til og forsvant etter katten. Så var det å få slept Sirah inn, hente godbiter og hundefløyta og følge etter Zarifa, jeg ropte og fløytet, men verken så eller hørte henne, ingen bjeffing, jeg kjente at panikken steg, inne på selve boligfeltet kjøres det forholdsvis pent, men vi er omringet av 2 forholdsvis store veier hvor morgentrafikken går tett, jeg begynte å se for meg de verste scenarier, etter å ha tatt runden rundt feltet, tuslet jeg slukøret hjem, og hvem andre en Zarifa satt pent ved siden av inngangsdøra og ventet på meg. Skal si jeg ble glad og lettet, over at hun hadde funnet veien hjem selv :)

Møkkavær............

Nå er jeg drittlei regn, sjekket yr.no i går og møkkaværet skal vare i alle fall frem til neste tirsdag, noe mindre regn når det nærmer seg helg, men grått og overskyet skal det være, ææææssssjj.

Det er ikke bare meg som ikke fordrar regnet, Zarifa er heller ikke særlig happy, når vi spenner på regndekkenet og traver ut i griseværet, Sirah derimot har ingenting i mot det hun er alltid glad for turer. Når det er så vått som nå er jeg også redd for å la de løpe løse i skogen, det blir så altfor glatt, siste løpetur løs var på lørdag morgen, og det var glatt nok uten regn, alt løvet som har falt på bakken, gjorde lørdagens "hide and seek" til en hjerte-i-halsen opplevelse for meg som stod å så på, Sirah var skikkelig nedpå med skinka og ble nok noe stiv i muskulaturen der bak men ellers gikk det utrolig bra.

Fra en tur med oppholdsvær

Lørdagskvelden var vi invitert på stallen (spisested i Drammen) for å hygge oss å spise sammen med nærmeste familie, tantebarnet mitt fylte 13. år og hun er glad i biff, det var en kjempetrivelig kveld.

Søndag dro jeg med meg Nina på visning, vi sjekket ut et småbruk på Åmot, prisant. var ikke så ille gæli, og det var en fin tomtestørrelse, huset var ikke i den beste forfatning enten måtte huset totalrenoveres eller jevnes med jorda for å sette opp et helt nytt hus, vet ikke hva som hadde blitt billigst jeg, men jeg har ikke lagt inn noe bud for å si det sånn.

Nå sitter jeg her å håper at det skal bli litt oppholdsvær så jeg kan få tatt med meg hundene på tur.

Det ser ikke så veldig oppløftende ut.